Å, SOM SOLA SKINNER

Da jeg våknet i morges tenkte jeg tre ting på en gang. At det imaginære termometeret i vinduet sto på førti grader, at tiltross for at jeg aldri har bodd på et så lite sted før så har jeg aldri hatt så mange mennesker rundt meg til enhver tid og at lukten av gele fra et kjøleskap om morgenen ikke er så verst. Så sto jeg opp. Og inntok mine tre empanadas med ost og te, mens hundene Lucerno og Beethoven løp rundt bordet og spurte pent om de kunne få smake. Så dro jeg til byen med far og Åsta. Hun var nemlig på overnattingsbesøk og fikk låne sengen til bestefar uten tenner som har unnet seg en velfortjent rekreasjonstur til sin andre datter. Hun bor nesten i Brasil, som de sier her i huset. I Robore, byen, skulle vi kjøpe togbilletter til den store reisen. På søndag reiser vi nemlig til Santa Cruz, og videre til Concepcion, for å være med på en konferanse om utfordringer knyttet opp til håndtering av HIV/Aids på den Bolivianske landsbygda. Det er dette tema som jeg og Åsta snart skal i gang å arbeide med i landsbyene våre, men ting tar litt tid her til lands. Inntil videre har vi smurt oss med tålmodighet. Og jeg har derfor heller ikke så mye mer og melde om temaet, inntil videre.

Toget pleier jeg forresten også å ta når jeg skal besøke Åsta. Toget går en gang om dagen, hver vei. Men vi har mang en gang klart å nesten ikke rekke det. Det synes jeg er imponerende. Åsta bor altså den lille nabobyen San Lorenzo Nuevo (nye). Her bor det førti mennesker. Det finnes også en San Lorenzo Viejo (gamle). Her bor det åtte. Men tiltross for forskjellen i innbyggertall er det umulig å forstå hva den nye byen har å by på som skiller den fra den gamle, og dermed gjorde den fortjent til å sette gamle San Lorenzo i skyggen. Den er bare litt større, i uoppgradert versjon. Jeg velger å tro at det var mindreverdighetskomplekser som lå til grunn. Den lever litt i skyggen av Aguascalientes.

Åstas mor Roxanna er god venninne med min far. Derfor liker han også å dra på besøk til den nye byen. De er ikke mer enn venner altså, hvert fall ikke som de forteller oss. Men jeg vil ikke vite, okkesom. Hun er gift med Jose, som er betydelig yngre, hvertfall i Boliviansk målestokk. Han er en bredskuldret brande av en mann, som er glad i å sette seg på eselet med geværet på ryggen og jakte på armadilloer. En dag håper jeg å få være med. Jeg tror en slik aktivitet sømmer seg hvis man ønsker å bli ordentlig integrert. Åsta har også to mindre brødre som er ganske sjarmerende og ganske enerverende på en gang. Mest av det første. Det finnes ingen strøm, men plenty med stearinlys og hodelykter. Vann finner de i brønnen. Noe jeg også trodde vi gjorde hos oss de første ukene, helt til Åsta gjorde meg oppmerksom på at det finnes en kran bak treet. Uoppmerksomt. I mitt hus finnes der strøm, og den går med til å lyse opp uteområdet og drifte TV og dvd-spiller. Den står på 15 timer i døgnet, og det går for det meste i Cumbia, den Bolivianske ekvivalenten til danseband. Lett å danse til er den også. Og for noen musikkvideoer; man leier et hotell og en fjong dame som kan danse. Så flytter man litt på instrumentene og skifter vokalistens briller etter hver sang, og plutselig har man laget ti videoer på en dag. Enkelt og greit. Musikken har stort potensial til å kunne bli veldig enerverende med tid og stunder, men inntil videre lever jeg godt med å leve et cumbialiv.

Dette var skrevet for noen dager siden, jeg har jukset litt. Derfor er det i dag plutselig fredag, og vi befinner oss i Santa Cruz. Vi kom tilbake i går fra konferansen i Concepcion, hvor vi var samlet sammen med representanter fra forskjellige urfolksinteressegrupper fra delstaten og den Santa Cruz-baserte feministorganisasjonen Colectivo Rebeldia hvor medbrigadist Erika Paola jobber til daglig. Spennende var det. I denne søvnige lille byen, som preges av uhorvelig mange motorsykler av en eller annen merkelig grunn, fantes det en storslagen kirke, bygget i 1753. Byen ble stiftet av spanske jesuitter i 1699, de skulle kristne guaranifolket. Mye kan sies om spanjolenes herjinger, men flotte kirker var det vel ingen tvil om at de kunne bygge. Det som er spesielt med kirkene bygget i Chiquitania er at de er en unik miks mellom barokk byggestil og lokal arkitektur. For 30 år siden ble de renovert (det finnes seks liknende i området) med hjelp av UNESCO, etter de samme tegningene som de en gang ble bygget etter. Disse kirkene står for mange i lokalbefolkningen som et symbol på spanjolenes herjinger i landet, og har derfor ikke så sterk kulturell verdi. Men om man vil eller ei, så er det også dette en del av landets historie og når man kommer utenfra så kan det være vanskelig å forstå seg på hvordan folk filosoferer rundt egen kultur og historie. Det vil tok ta lang tid å forstå. Jeg får komme tilbake.
I kveld returnerer vi til landsbygda med våre koordinatorer. De blir til søndag, for å hilse på våre familier. På tirsdag bærer det nok en gang tilbake til Santa Cruz, for en ukes politisk program med resten av brigaden. Da skal jeg ikke spise boliviansk sushi, slik jeg gjorde i går. Det er hvert fall sikkert og visst.

PS: For de som ikke vet det, skriver vi i brigaden tre såkalte reisebrev i løpet av høsten. Med artikler og bilder fra våre forskjellige tilholdssteder, i tillegg til tekster om den politiske situasjonen i landet. Kanskje til og med en rebus sniker seg inn.
Det er ikke for sent og bestille. 200 kr koster det for alle tre, tror det vil være verdt pengene. Er du interessert, send en mail til eilifhartwig@hotmail.com. Herlig.