BOLIVIA, HEI OG GOD DAG!

Hola todos!
Nå er jeg på plass i Bolivia, nærmere bestemt den lille landsbyen Aguascalientes (varmt vann), elleve timer med buss/fjorten timer med tog fra landets største by Santa Cruz. Har nå vært i landet i nesten en måned, og begynner å venne meg til livet her borte. Men før jeg forteller om mitt nye hjem, la meg skru klokken litt tilbake til da vi ankom Santa Cruz for nesten fire uker siden.

For å si det først til dere som ikke vet; jeg har altså reist til Bolivia med Latinamerika-Gruppene i Norge (LAG) som er en liten organisasjon som hovedsakelig driver med infoarbeid om Latin-Amerika i gamlelandet, i tillegg til å sende brigadister som oss på et seksmåneders utenlandsopphold. Dette er siste brigade som drar til Bolivia, neste skal til El Salvador våren 2010. Vi er 10 stk fra hele landet, med svært ulik bakgrunn. En oljearbeider fra Haugesund, en turistguide fra Roervik, en folkemusikant fra vestlandsfjordene. Osv, osv. En utsøkt gjeng er vi om jeg maa faa si det selv, og godt kjent har vi blitt etter å ha vært sammen på diverse kurs i Norge før avreise og ytterligere disse ti dager i Santa Cruz nu nylig. Ganske folkehogskoleaktig, for de som har slike referanser.

Ok. Vi dro altså i samlet flokk til Bolivia med nogenlunde like forventninger og forhåpninger, men med desto lite visshet om hva vi egentlig skulle være en del av. På flyplassen i Santa Cruz ble vi hentet av våre koordinatorer i Bolivia, Jose og Reidun. Høres ut som et trivelig ektepar. Det er de ikke altså. Jose er en 56(?) år gammel Uruguayaner som har bodd 25 år i Norge, og arbeidet de siste årene i Bolivia som brigadekoordinator. Han ser ut som en blanding av Brasils president Lula, en maks ålreit bestefar og littegrann som julenissen (colautgaven). Reidun er i sine glade tyveår tror jeg, og har selv vært på brigade i Chiapas, Mexico hos zapatistene. Trygt å ha dem i landet i tilfelle noget skulle hende.

Vi ble innlosjert hjemme hos Jose midt i sentrum. Et dejlig hus med hengekøyer, plaskebasseng og fire meter høye murer med piggtråd. Her tilbrakte vi mesteparten av de ti første dagene. Det var ikke fremmed for at man følte man var med i Big Brother, men det gikk egentlig overraskende bra med tanke på at vi var 15-20 folk i huset til enhver tid. Det var nemlig også kontoret til organisasjonen Propuesta hvor en av brigadistene skal være dette halvåret. I løpet av denne uken ble vi kurset i det meste. Bolivias historie, urfolks rettigheter, nasjonalisering av naturressurser og andre viktige temaer. Vi slukte all informasjon som små barn, selv om det hele var ganske så intensivt. Om Bolivias politiske og sosiale situasjon får jeg skrive i et senere innlegg. Det er ganske så komplekst, men akk så spennende. Jeg vil tørre å påsta at de endringene som skjer her, blant annet med en splitter ny grunnlov, er blant de mer ambisiøse og spennende man har sett i et land i sør de siste tiårene. Så må hvemsomhelst få være uenige i den påstanden da.

Ok, en liten digresjon. Tilbake til narrativet. Ja, det var ikke slik at vi var i huset hele tiden. Vi dro et par ganger ut og spiste på restaurant og var på fest hos en av de andre organisasjonene. (Mujeres y mojitos. Damer og mojitos altså. Het festen.) Vi besøkte og en landbruksskole litt utenfor byen, som utdannet unge odelsgutter og jenter. Skolen var finansiert gjennom salg av frukt og grønnsaker som ble produsert på stedet. Ganske fascinerende og litt fiffig. En av kveldene fikk vi også med oss en svært absurd teateropplevelse. Eller, teater er vel å overdrive. Det var en oppsetning, ordrett, av en debatt i senatet i USA på 80-tallet vedrørende kokaintrafikk fra mellom-Amerika til statene. Det var oss og fem andre i publikum, og gjengen på scenen var en historie for seg selv. Ymse amatørskuespillere fra Bolivia og et par stykk fra statene som snakket spansk med en så USAsk aksent at man ikke skulle tro det kunne være mulig. Men jo da, det var det. Og for ikke å glemme mannen i dobbelspent dress med verdens bredeste skulderputer. Han var fin han. Halvparten av oss sovnet underveis, men jeg fikk med meg hvert bidige ord. Og glad er jeg for det. Sjeleglad.

Santa Cruz er ikke en veldig fin by, ei heller en veldig stygg. Ergo ganske midt på treet. Som de fleste andre latin-amerikanske byer finnes det riktignok en nydelig plaza (plass) midt i byen, hvor også den store kirken ligger. Det var slik byene ble konstruert av spanjolene i hinde hårde dager, for at innbyggerne alltid skulle være i nærheten av Gud. Men utover plazaen er byen preget av en litt i overkant hastig moderniseringsprosess, altså finner du plenty med høyhus, både ferdige og såvidt påbegynte. I tillegg til det meste annet du finner i en hvilkensomhelst europeisk storby. Her holder også landets rikeste og mektigste stand og disse befinner seg svært langt ute på den politiske høyresida (for aa vaere litt generaliserende. Det er vel lov i en blogg). Derfor er opposisjonen mot regjeringen til Bolivias president Evo Morales (latin-amerikas første president med urfolksbakgrunn) svært sterk i denne byen. Men mer om dette ei annen gang.

Noen dager etter at vi ankom Santa Cruz ble det bestemt hvilken organisasjoner vi skulle bli sendt til. To skulle bli værende i Santa Cruz, fire skulle til La Paz/El Alto (sistnevnte er en relativt ny by som har vokst frem på åsene rundt La Paz. Ca 4000 meter over havet) to skulle til Valle Grande (for å jobbe med organiseringen av et stort møte for sosiale organisasjoner fra hele Latin-Amerika, som hele brigaden skal delta på i starten av oktober) og de siste to til Chiquitania, urfolksområdet som altså nå er mitt nye hjem. Hit ble jeg sendt med Åsta, folkemusikeren (tror ikke hun liker å bli stemplet som dette, men sånn er livet). Da vi fikk vite at det var akkurat oss to som skulle til landsbygda, ble begge litt engstelige/nysgjerrige/overrasket/tatt på senga. En salig blanding. Men begge hadde ytret ønske om det, så egentlig hadde vi skjønt det en stund. Men på dette tidspunkt visst vi verken hvor vi skulle, eller hva vi skulle gjøre der. Samme dag kom likegodt vår nye foreldre på besøk, og der sto da plutselig faren min i døra og smilte til meg med sine åtte tenner. Benito het han. Ålreit fyr. Jeg viste bilder av familien min, og han fortalte hva jeg kunne vente meg der ute i det ukjente. Så drakk vi litt brus. Noen dager senere satt jeg og Åsta oss på bussen sammen med Jose og var plutselig bare 11 timer unna vårt nye hjem. Etter en lang og humpete busstur (en motorvei er under bygging i dette øyeblikk) på en svært ufremkommelig grusvei kom vi frem til byen Robore, som ligger ca 20 minutter unna der jeg skulle bo. Vi var klare. Ja takk.