Å, SOM SOLA SKINNER

Da jeg våknet i morges tenkte jeg tre ting på en gang. At det imaginære termometeret i vinduet sto på førti grader, at tiltross for at jeg aldri har bodd på et så lite sted før så har jeg aldri hatt så mange mennesker rundt meg til enhver tid og at lukten av gele fra et kjøleskap om morgenen ikke er så verst. Så sto jeg opp. Og inntok mine tre empanadas med ost og te, mens hundene Lucerno og Beethoven løp rundt bordet og spurte pent om de kunne få smake. Så dro jeg til byen med far og Åsta. Hun var nemlig på overnattingsbesøk og fikk låne sengen til bestefar uten tenner som har unnet seg en velfortjent rekreasjonstur til sin andre datter. Hun bor nesten i Brasil, som de sier her i huset. I Robore, byen, skulle vi kjøpe togbilletter til den store reisen. På søndag reiser vi nemlig til Santa Cruz, og videre til Concepcion, for å være med på en konferanse om utfordringer knyttet opp til håndtering av HIV/Aids på den Bolivianske landsbygda. Det er dette tema som jeg og Åsta snart skal i gang å arbeide med i landsbyene våre, men ting tar litt tid her til lands. Inntil videre har vi smurt oss med tålmodighet. Og jeg har derfor heller ikke så mye mer og melde om temaet, inntil videre.

Toget pleier jeg forresten også å ta når jeg skal besøke Åsta. Toget går en gang om dagen, hver vei. Men vi har mang en gang klart å nesten ikke rekke det. Det synes jeg er imponerende. Åsta bor altså den lille nabobyen San Lorenzo Nuevo (nye). Her bor det førti mennesker. Det finnes også en San Lorenzo Viejo (gamle). Her bor det åtte. Men tiltross for forskjellen i innbyggertall er det umulig å forstå hva den nye byen har å by på som skiller den fra den gamle, og dermed gjorde den fortjent til å sette gamle San Lorenzo i skyggen. Den er bare litt større, i uoppgradert versjon. Jeg velger å tro at det var mindreverdighetskomplekser som lå til grunn. Den lever litt i skyggen av Aguascalientes.

Åstas mor Roxanna er god venninne med min far. Derfor liker han også å dra på besøk til den nye byen. De er ikke mer enn venner altså, hvert fall ikke som de forteller oss. Men jeg vil ikke vite, okkesom. Hun er gift med Jose, som er betydelig yngre, hvertfall i Boliviansk målestokk. Han er en bredskuldret brande av en mann, som er glad i å sette seg på eselet med geværet på ryggen og jakte på armadilloer. En dag håper jeg å få være med. Jeg tror en slik aktivitet sømmer seg hvis man ønsker å bli ordentlig integrert. Åsta har også to mindre brødre som er ganske sjarmerende og ganske enerverende på en gang. Mest av det første. Det finnes ingen strøm, men plenty med stearinlys og hodelykter. Vann finner de i brønnen. Noe jeg også trodde vi gjorde hos oss de første ukene, helt til Åsta gjorde meg oppmerksom på at det finnes en kran bak treet. Uoppmerksomt. I mitt hus finnes der strøm, og den går med til å lyse opp uteområdet og drifte TV og dvd-spiller. Den står på 15 timer i døgnet, og det går for det meste i Cumbia, den Bolivianske ekvivalenten til danseband. Lett å danse til er den også. Og for noen musikkvideoer; man leier et hotell og en fjong dame som kan danse. Så flytter man litt på instrumentene og skifter vokalistens briller etter hver sang, og plutselig har man laget ti videoer på en dag. Enkelt og greit. Musikken har stort potensial til å kunne bli veldig enerverende med tid og stunder, men inntil videre lever jeg godt med å leve et cumbialiv.

Dette var skrevet for noen dager siden, jeg har jukset litt. Derfor er det i dag plutselig fredag, og vi befinner oss i Santa Cruz. Vi kom tilbake i går fra konferansen i Concepcion, hvor vi var samlet sammen med representanter fra forskjellige urfolksinteressegrupper fra delstaten og den Santa Cruz-baserte feministorganisasjonen Colectivo Rebeldia hvor medbrigadist Erika Paola jobber til daglig. Spennende var det. I denne søvnige lille byen, som preges av uhorvelig mange motorsykler av en eller annen merkelig grunn, fantes det en storslagen kirke, bygget i 1753. Byen ble stiftet av spanske jesuitter i 1699, de skulle kristne guaranifolket. Mye kan sies om spanjolenes herjinger, men flotte kirker var det vel ingen tvil om at de kunne bygge. Det som er spesielt med kirkene bygget i Chiquitania er at de er en unik miks mellom barokk byggestil og lokal arkitektur. For 30 år siden ble de renovert (det finnes seks liknende i området) med hjelp av UNESCO, etter de samme tegningene som de en gang ble bygget etter. Disse kirkene står for mange i lokalbefolkningen som et symbol på spanjolenes herjinger i landet, og har derfor ikke så sterk kulturell verdi. Men om man vil eller ei, så er det også dette en del av landets historie og når man kommer utenfra så kan det være vanskelig å forstå seg på hvordan folk filosoferer rundt egen kultur og historie. Det vil tok ta lang tid å forstå. Jeg får komme tilbake.
I kveld returnerer vi til landsbygda med våre koordinatorer. De blir til søndag, for å hilse på våre familier. På tirsdag bærer det nok en gang tilbake til Santa Cruz, for en ukes politisk program med resten av brigaden. Da skal jeg ikke spise boliviansk sushi, slik jeg gjorde i går. Det er hvert fall sikkert og visst.

PS: For de som ikke vet det, skriver vi i brigaden tre såkalte reisebrev i løpet av høsten. Med artikler og bilder fra våre forskjellige tilholdssteder, i tillegg til tekster om den politiske situasjonen i landet. Kanskje til og med en rebus sniker seg inn.
Det er ikke for sent og bestille. 200 kr koster det for alle tre, tror det vil være verdt pengene. Er du interessert, send en mail til eilifhartwig@hotmail.com. Herlig.

DA VI MØTTE SELVESTE PRESIDENTEN

I mine første innlegg glemte jeg helt bort å fortelle om da vi møtte selveste presidenten, i et forsamlingshus i Santa Cruz. Historien begynner allerede da vi landet, døgnville etter den lange reisen, og ble tatt imot på flyplassen av Jose og Reidun. De meddelte at vi tre timer senere skulle på et møte arrangert av oljeindustriens fagforening hvor Evo Morales skulle tale, og vi visste ikke helt hva vi skulle tro. Det skulle bli litt av et første møte med Bolivia. Etter litt mat og slumring i hengekøyen tok vi taxi et stykke bort i veien og så en stor folkemengde med oljearbeidere kledd i denim fra topp til tå med arbeidshjelmen på, som sto og vaiet med fagforeningens eget flagg og whipalaen (Boliviansk urfolksflagg). Musikken sto på full guffe og stemningen sto i stil. Litt fortumlet fant vi våre plasser bak i salen, hele gjengen ikledd Industri og Energis tøffe og moteriktige (den norske ekvivalenten) t-skjorter. Selv hadde jeg mot alle odds tatt på denimantrekket selv denne ettermiddagen, og gled derfor mer inn i mengden enn de andre. Likte jeg hvert fall å tro. De neste timene gikk med til å nynne med på kampsanger og bli lurt hvert fall ti ganger til å tro at han var ankommet. Da man endelig kunne se at damene stilte seg opp med hver sin blomsterkrans, skjønte vi at sjefen sjøl var på plass. Møtt av et voldsomt jubelbrus og musikken skrudd så høyt at hvert fall to høyttalere sprengte, småløp han smilende opp på podiet hverdagslig antrukket i skjorte og jeans. Tett fulgt av den høyreiste visepresidenten, sølvreven Alvaro Garcia Linera. Eller bare Alvaro som vi liker å kalle han. Alvaro er hvit. Og selv om det i utgangspunktet ikke skal ha noe å si, så er det unektelig et paradoks at han ble tildelt denne stillingen i den første regjeringen med en president som er urinnvåner. Men det sier vel kanskje en del om hvor progressiv regjeringen og dens president faktisk er. Bolivia er i dag i ferd med å bli et land for alle, ikke bare for eliten og borgerskapet. Nå skal jeg ikke overdrive symbolverdien her, men Alvaro er nok en svært egnet mann for jobben med sin erfaring fra organisasjonsarbeid og politikken. Når dette er sagt må det nevnes at Alvaro ikke akkurat gled inn i mengden der oppe på podiet i sin svarte dress og finkjemmete hår, omkranset av Evo’s glorie og pampene fra fagforeningen. Sistnevnte herrer skulle tale først, og selv om undertegnede ikke kunne forstå alt var det ganske greit å få med seg essensen. Her angrep man neoliberalisme, imperialisme og kolonialisme og hyllet omfordeling av ressurser, like rettigheter til alle og selvfølgelig Evo. Om man ikke visste bedre, skulle man tro at han var Gud selv etter å ha deltatt på dette møtet.

Etter fem taler med tilnærmet samme innhold hadde man allerede hørt det samme mange ganger før, og det var forfriskende da Alvaro entret podiet. Innholdet var for så vidt ganske likt, men innpakningen var hakket mer spisset og fokusert og han fikk også publikum med seg tiltross for at den noe enerverende speakeren på stedet avbrøt alles taler med å oppfordre til taktfast hyllest av Evo. Så da sjefen sjøl tilsutt entret podiet, var det på høy tid. Han talte i en time, hyppig avbrutt av taktfast klapping og veiving med flagg. Rockekonsert.

Etter fire timer dro vi derfra med en sterk giv til å lære mer og i hvert fall prøve å forstå mer om hva som egentlig foregår i Bolivia. Og i mitt stille sinn tenkte jeg at egentlig så er det kanskje Alvaro som er min favoritt. Men det turte jeg ikke å si høyt.

GOD KVELD, AGUASCALIENTES

Klokken syv på kvelden ankom jeg mitt nye hjem i landsbyen Aguascalientes. Det var svært mørkt, men da vi rullet inn foran porten kom det noen skikkelser løpende. Jeg visste ikke hvor mange som bodde der, ei heller hvor stor familien var. Etter å ha talt opp i mørket kom jeg til 11. Bestemor, bestefar, mor, far, onkel 1, onkel 2, søster 1 (22 aar), søster 2 (9 aar), bror 1 (17 aar), bror 2 (7 aar), nevø 1 (1 aar). Da tenkte jeg; hmmm. Dette huset ser ikke så veldig stort ut, her kan der maks være tre rom. Stemte på en prikk det. Og det var seks senger. Hmmm. Hvem skal jeg dele seng med? Jeg går for bestemor. Nei, du får en madrass på gulvet. Ok, takk. Midt mellom tv’en og kjøleskapet, der finner du meg hvis du skulle stikke innom. Det hoertes kanskje ut som om jeg tegner et skrekkscenario, men det gaar veldig greit. Det er riktignok folk rundt meg til enhver tid, men slikt bliver man vant til. Tror jeg.

Etter å ha satt fra meg bagen, geleidet min tannloese bestefar meg rundt hjørnet og dro ut stolen ved bordet som en ekte gentleman. ”Her har du tre empanadas og en kopp med kakao. Se til å bli feit (gordo)”. ”Ok. Det skal jeg prøve på, men jeg har veldig høy forbrenning” sa jeg. Latter i salen. Så satt jeg der da og stotret frem noen gloser på spansk. Og stemningen? Ja, den var god. Allerede første natten skjedde det meget. Babyen gråt, nabofruen kom innom for en prat, mor drakk litt te, mormor lagde skummelt brygg i jerngryta. Hun driver med naturmedisin. Jeg lå der i midten og observerte. Det var tydelig at Big Brother livet ikke var helt over allikevel.

Dagen derpaa vaaknet jeg av en hoene som kom paa besoek paa madrassen min. Vi snakket litt. Saa fikk jeg servert frokost. Rundstykke med smoer og kyllingsuppe. Soet te. Og syntes livet var fint. Rundt huset spradet tyve hoens og et par haner, en liten albinokatt og en halt hund. Men han er doed naa, derfor har vi kjoept to nye. Beethoven og Lucerno. Hyggelig hunder. Damene i huset var fortsatt hjemme, mens min far Benito var gaatt for arbeide paa aakerlappen der de produserer groennsaker og frukt til selvbergingsbruk. Poteter, mais, papaya, ris og andre assorterte lokale varianter. Bortsett fra kjoettet som kjoepes i en av landsbyens fire smaa butikker, produserer familien alt selv. Slik tror jeg det er for de fleste som bor her. Muligens.

Neste post paa programmet var et besoek til de varme kildene. Ja, derav navnet Aguascalientes. Noen kilometer med frisk elv som holder 45 grader, renner gjennom landsbyen vaar. Og her er det svaert oenskelig aa vaere mye, baade for lokale og tilreisende. Det finnes en badeplass med skifterom og salg av is paa pinne. Men dette er foerst og fremst en yndet turistdestinasjon for menonittene. Disse har jeg latt meg fascinere av. De er av opphav fra Holland, tror jeg, og flyttet til Bolivia for mange tiaar siden. Med streng kleskodeks og deres kritthvite hud glir de mildt sagt ikke inn i mengden her paa stedet. Men lokalbefolkningen er vant til dem, og det eksisterer en slags gjensidig respekt. Tror jeg. Skal fortelle mer om menonittene ved en senere annledning, de er verdt et helt innlegg.

Praten gikk loest i vannkanten blant damene i familien om alt fra nabo Ricardos nye kyr til hvor varmt vannet var. Dette er et veldig greit samtaleemne for en som ikke er saa dreven i spansk. Det er et emne med hoey gjenkjennelsesfaktor.

Naa var det jaggu varmt.
Ja, det kan du si om igjen.
Blir det varmere naa, saa tror jeg at jeg nesten maa gaa opp paa land.
Jaja, dem sier det skal bli kaldere.
Jassaa ja, fryktelig ugreit aa bli klok paa det der.
Jeg liker varmen jeg.
Jaja.
Litt saann kan en av mine samtaler vaere. Topp stemning.

Halv ett var vi tilbake i huset for lunsj, hele familien samlet. Det er dagens middag og dagens hoeydepunkt. Hvertfall for de som er glade i mat, og det er man her. Etterfulgt av en bedagelig siesta, for midt paa dagen er det for varmt til at man orker aa gjoere noe som helst. Saa leste jeg litt i min spanskbok, og hadde en samtale om fordeling av naturessurser med min far. Som ble mer et foredrag fra han sin side. Jeg nikket. Moerket kommer ca klokken seks, og da faller landsbyen til ro. Og vi sitter under taket og hoerer paa historier og ler av min lille nevoe Carlitos som er i ferd med aa laere seg aa gaa skraastrek danse.

Slik gaar dagene, selvklart med ymse variasjoner. Men dette er saann ca malen. Vaart arbeid her har vi ikke kommet i gang med, men vi skal ut paa tokt naa til soendagen. Da skal vi til byen Concepcion, som er hovedstaden i Chiquitaniaomraadet. Ja, det er vel greit aa nevne. Innbyggerne i landsbyen min er Chiquitanosfolk. Altsaa et av landets treogtjue urfolk. Men mer om dette en annen gang. Og min kompanjong Aasta har jeg ogsaa glemt, beklageligvis. Det ble mye aa huske paa. Hun bor ca tjue minutter unna med buss. Landsbyen har 40 innbyggere, og faar hjemmet mitt til aa fremstaa som en verdensmetropol. Men hun trives godt, og vi har sett en del til hverandre den siste tiden tiltross for uregelmessige busstider og fravaer av telekommunikasjon og andre kommunikasjonsmidler. I gaar var vi engelsklaerere paa skolen i tre samfulle klokketimer. Litt av en oekt. Men elevene var laerevillige. Saerlig naar det gjaldt kjaerlighet, paa den engelske maaten. Vi skal ha noen timer hver uke fremover, saavidt jeg har forstaatt.

Siste avsnitt, faar bli en liten anekdote. Jeg har nemlig vært på min første måneskinnstur. Er det en ting som er ettertrykkelig gjort klart i vårt reglement hos LAG, er det at måneskinnsturer på landsbygda er en uting. Det betyr nemlig i klartekst at man er kjærester. I utgangspunktet var jeg bare i butikken sammen med mine søster og hennes lille sønn Carlitos. Men på vei hjem tok vi en omvei, plutselig var det mørkt og stjernene tittet frem. Og der gnaget min samvittighet meg. Hva i all verden skal jeg gjøre? Dette er jo i mot reglementet! Men jeg var i det rebelske hjørne og gjorde det allikevel. Jeg fulgte hjertet, ikke fornuften. (egentlig fulgte jeg fornuften også, for det viste seg at det var en snarvei) Og jammen meg ble vi ikke kjærester allikevel. Kanskje like greit, for Carlitos er så lys i håret at jeg nok umiddelbart ville bli anklaget for å være hans far, uavhengig av det faktum at jeg bare har vært her i noen uker. Han kalte meg forresten Papa her forleden. Oops. Jaja, han er jo bare så vidt i gang med å snakke. Da sier de jo hva det skulle være, disse babyene.
Flotters. Dette var noen ymse tanker fra Bolivia for denne gang. Hvis dere kunne tenke der aa foelge med videre, kan dere abonnere til hoeyre paa denne siden. Saa faar dere en mail naar det kommer et nytt innlegg.
Rodgroenn regjering i fire nye aar. Takk takk.

BOLIVIA, HEI OG GOD DAG!

Hola todos!
Nå er jeg på plass i Bolivia, nærmere bestemt den lille landsbyen Aguascalientes (varmt vann), elleve timer med buss/fjorten timer med tog fra landets største by Santa Cruz. Har nå vært i landet i nesten en måned, og begynner å venne meg til livet her borte. Men før jeg forteller om mitt nye hjem, la meg skru klokken litt tilbake til da vi ankom Santa Cruz for nesten fire uker siden.

For å si det først til dere som ikke vet; jeg har altså reist til Bolivia med Latinamerika-Gruppene i Norge (LAG) som er en liten organisasjon som hovedsakelig driver med infoarbeid om Latin-Amerika i gamlelandet, i tillegg til å sende brigadister som oss på et seksmåneders utenlandsopphold. Dette er siste brigade som drar til Bolivia, neste skal til El Salvador våren 2010. Vi er 10 stk fra hele landet, med svært ulik bakgrunn. En oljearbeider fra Haugesund, en turistguide fra Roervik, en folkemusikant fra vestlandsfjordene. Osv, osv. En utsøkt gjeng er vi om jeg maa faa si det selv, og godt kjent har vi blitt etter å ha vært sammen på diverse kurs i Norge før avreise og ytterligere disse ti dager i Santa Cruz nu nylig. Ganske folkehogskoleaktig, for de som har slike referanser.

Ok. Vi dro altså i samlet flokk til Bolivia med nogenlunde like forventninger og forhåpninger, men med desto lite visshet om hva vi egentlig skulle være en del av. På flyplassen i Santa Cruz ble vi hentet av våre koordinatorer i Bolivia, Jose og Reidun. Høres ut som et trivelig ektepar. Det er de ikke altså. Jose er en 56(?) år gammel Uruguayaner som har bodd 25 år i Norge, og arbeidet de siste årene i Bolivia som brigadekoordinator. Han ser ut som en blanding av Brasils president Lula, en maks ålreit bestefar og littegrann som julenissen (colautgaven). Reidun er i sine glade tyveår tror jeg, og har selv vært på brigade i Chiapas, Mexico hos zapatistene. Trygt å ha dem i landet i tilfelle noget skulle hende.

Vi ble innlosjert hjemme hos Jose midt i sentrum. Et dejlig hus med hengekøyer, plaskebasseng og fire meter høye murer med piggtråd. Her tilbrakte vi mesteparten av de ti første dagene. Det var ikke fremmed for at man følte man var med i Big Brother, men det gikk egentlig overraskende bra med tanke på at vi var 15-20 folk i huset til enhver tid. Det var nemlig også kontoret til organisasjonen Propuesta hvor en av brigadistene skal være dette halvåret. I løpet av denne uken ble vi kurset i det meste. Bolivias historie, urfolks rettigheter, nasjonalisering av naturressurser og andre viktige temaer. Vi slukte all informasjon som små barn, selv om det hele var ganske så intensivt. Om Bolivias politiske og sosiale situasjon får jeg skrive i et senere innlegg. Det er ganske så komplekst, men akk så spennende. Jeg vil tørre å påsta at de endringene som skjer her, blant annet med en splitter ny grunnlov, er blant de mer ambisiøse og spennende man har sett i et land i sør de siste tiårene. Så må hvemsomhelst få være uenige i den påstanden da.

Ok, en liten digresjon. Tilbake til narrativet. Ja, det var ikke slik at vi var i huset hele tiden. Vi dro et par ganger ut og spiste på restaurant og var på fest hos en av de andre organisasjonene. (Mujeres y mojitos. Damer og mojitos altså. Het festen.) Vi besøkte og en landbruksskole litt utenfor byen, som utdannet unge odelsgutter og jenter. Skolen var finansiert gjennom salg av frukt og grønnsaker som ble produsert på stedet. Ganske fascinerende og litt fiffig. En av kveldene fikk vi også med oss en svært absurd teateropplevelse. Eller, teater er vel å overdrive. Det var en oppsetning, ordrett, av en debatt i senatet i USA på 80-tallet vedrørende kokaintrafikk fra mellom-Amerika til statene. Det var oss og fem andre i publikum, og gjengen på scenen var en historie for seg selv. Ymse amatørskuespillere fra Bolivia og et par stykk fra statene som snakket spansk med en så USAsk aksent at man ikke skulle tro det kunne være mulig. Men jo da, det var det. Og for ikke å glemme mannen i dobbelspent dress med verdens bredeste skulderputer. Han var fin han. Halvparten av oss sovnet underveis, men jeg fikk med meg hvert bidige ord. Og glad er jeg for det. Sjeleglad.

Santa Cruz er ikke en veldig fin by, ei heller en veldig stygg. Ergo ganske midt på treet. Som de fleste andre latin-amerikanske byer finnes det riktignok en nydelig plaza (plass) midt i byen, hvor også den store kirken ligger. Det var slik byene ble konstruert av spanjolene i hinde hårde dager, for at innbyggerne alltid skulle være i nærheten av Gud. Men utover plazaen er byen preget av en litt i overkant hastig moderniseringsprosess, altså finner du plenty med høyhus, både ferdige og såvidt påbegynte. I tillegg til det meste annet du finner i en hvilkensomhelst europeisk storby. Her holder også landets rikeste og mektigste stand og disse befinner seg svært langt ute på den politiske høyresida (for aa vaere litt generaliserende. Det er vel lov i en blogg). Derfor er opposisjonen mot regjeringen til Bolivias president Evo Morales (latin-amerikas første president med urfolksbakgrunn) svært sterk i denne byen. Men mer om dette ei annen gang.

Noen dager etter at vi ankom Santa Cruz ble det bestemt hvilken organisasjoner vi skulle bli sendt til. To skulle bli værende i Santa Cruz, fire skulle til La Paz/El Alto (sistnevnte er en relativt ny by som har vokst frem på åsene rundt La Paz. Ca 4000 meter over havet) to skulle til Valle Grande (for å jobbe med organiseringen av et stort møte for sosiale organisasjoner fra hele Latin-Amerika, som hele brigaden skal delta på i starten av oktober) og de siste to til Chiquitania, urfolksområdet som altså nå er mitt nye hjem. Hit ble jeg sendt med Åsta, folkemusikeren (tror ikke hun liker å bli stemplet som dette, men sånn er livet). Da vi fikk vite at det var akkurat oss to som skulle til landsbygda, ble begge litt engstelige/nysgjerrige/overrasket/tatt på senga. En salig blanding. Men begge hadde ytret ønske om det, så egentlig hadde vi skjønt det en stund. Men på dette tidspunkt visst vi verken hvor vi skulle, eller hva vi skulle gjøre der. Samme dag kom likegodt vår nye foreldre på besøk, og der sto da plutselig faren min i døra og smilte til meg med sine åtte tenner. Benito het han. Ålreit fyr. Jeg viste bilder av familien min, og han fortalte hva jeg kunne vente meg der ute i det ukjente. Så drakk vi litt brus. Noen dager senere satt jeg og Åsta oss på bussen sammen med Jose og var plutselig bare 11 timer unna vårt nye hjem. Etter en lang og humpete busstur (en motorvei er under bygging i dette øyeblikk) på en svært ufremkommelig grusvei kom vi frem til byen Robore, som ligger ca 20 minutter unna der jeg skulle bo. Vi var klare. Ja takk.