GOD KVELD, AGUASCALIENTES

Klokken syv på kvelden ankom jeg mitt nye hjem i landsbyen Aguascalientes. Det var svært mørkt, men da vi rullet inn foran porten kom det noen skikkelser løpende. Jeg visste ikke hvor mange som bodde der, ei heller hvor stor familien var. Etter å ha talt opp i mørket kom jeg til 11. Bestemor, bestefar, mor, far, onkel 1, onkel 2, søster 1 (22 aar), søster 2 (9 aar), bror 1 (17 aar), bror 2 (7 aar), nevø 1 (1 aar). Da tenkte jeg; hmmm. Dette huset ser ikke så veldig stort ut, her kan der maks være tre rom. Stemte på en prikk det. Og det var seks senger. Hmmm. Hvem skal jeg dele seng med? Jeg går for bestemor. Nei, du får en madrass på gulvet. Ok, takk. Midt mellom tv’en og kjøleskapet, der finner du meg hvis du skulle stikke innom. Det hoertes kanskje ut som om jeg tegner et skrekkscenario, men det gaar veldig greit. Det er riktignok folk rundt meg til enhver tid, men slikt bliver man vant til. Tror jeg.

Etter å ha satt fra meg bagen, geleidet min tannloese bestefar meg rundt hjørnet og dro ut stolen ved bordet som en ekte gentleman. ”Her har du tre empanadas og en kopp med kakao. Se til å bli feit (gordo)”. ”Ok. Det skal jeg prøve på, men jeg har veldig høy forbrenning” sa jeg. Latter i salen. Så satt jeg der da og stotret frem noen gloser på spansk. Og stemningen? Ja, den var god. Allerede første natten skjedde det meget. Babyen gråt, nabofruen kom innom for en prat, mor drakk litt te, mormor lagde skummelt brygg i jerngryta. Hun driver med naturmedisin. Jeg lå der i midten og observerte. Det var tydelig at Big Brother livet ikke var helt over allikevel.

Dagen derpaa vaaknet jeg av en hoene som kom paa besoek paa madrassen min. Vi snakket litt. Saa fikk jeg servert frokost. Rundstykke med smoer og kyllingsuppe. Soet te. Og syntes livet var fint. Rundt huset spradet tyve hoens og et par haner, en liten albinokatt og en halt hund. Men han er doed naa, derfor har vi kjoept to nye. Beethoven og Lucerno. Hyggelig hunder. Damene i huset var fortsatt hjemme, mens min far Benito var gaatt for arbeide paa aakerlappen der de produserer groennsaker og frukt til selvbergingsbruk. Poteter, mais, papaya, ris og andre assorterte lokale varianter. Bortsett fra kjoettet som kjoepes i en av landsbyens fire smaa butikker, produserer familien alt selv. Slik tror jeg det er for de fleste som bor her. Muligens.

Neste post paa programmet var et besoek til de varme kildene. Ja, derav navnet Aguascalientes. Noen kilometer med frisk elv som holder 45 grader, renner gjennom landsbyen vaar. Og her er det svaert oenskelig aa vaere mye, baade for lokale og tilreisende. Det finnes en badeplass med skifterom og salg av is paa pinne. Men dette er foerst og fremst en yndet turistdestinasjon for menonittene. Disse har jeg latt meg fascinere av. De er av opphav fra Holland, tror jeg, og flyttet til Bolivia for mange tiaar siden. Med streng kleskodeks og deres kritthvite hud glir de mildt sagt ikke inn i mengden her paa stedet. Men lokalbefolkningen er vant til dem, og det eksisterer en slags gjensidig respekt. Tror jeg. Skal fortelle mer om menonittene ved en senere annledning, de er verdt et helt innlegg.

Praten gikk loest i vannkanten blant damene i familien om alt fra nabo Ricardos nye kyr til hvor varmt vannet var. Dette er et veldig greit samtaleemne for en som ikke er saa dreven i spansk. Det er et emne med hoey gjenkjennelsesfaktor.

Naa var det jaggu varmt.
Ja, det kan du si om igjen.
Blir det varmere naa, saa tror jeg at jeg nesten maa gaa opp paa land.
Jaja, dem sier det skal bli kaldere.
Jassaa ja, fryktelig ugreit aa bli klok paa det der.
Jeg liker varmen jeg.
Jaja.
Litt saann kan en av mine samtaler vaere. Topp stemning.

Halv ett var vi tilbake i huset for lunsj, hele familien samlet. Det er dagens middag og dagens hoeydepunkt. Hvertfall for de som er glade i mat, og det er man her. Etterfulgt av en bedagelig siesta, for midt paa dagen er det for varmt til at man orker aa gjoere noe som helst. Saa leste jeg litt i min spanskbok, og hadde en samtale om fordeling av naturessurser med min far. Som ble mer et foredrag fra han sin side. Jeg nikket. Moerket kommer ca klokken seks, og da faller landsbyen til ro. Og vi sitter under taket og hoerer paa historier og ler av min lille nevoe Carlitos som er i ferd med aa laere seg aa gaa skraastrek danse.

Slik gaar dagene, selvklart med ymse variasjoner. Men dette er saann ca malen. Vaart arbeid her har vi ikke kommet i gang med, men vi skal ut paa tokt naa til soendagen. Da skal vi til byen Concepcion, som er hovedstaden i Chiquitaniaomraadet. Ja, det er vel greit aa nevne. Innbyggerne i landsbyen min er Chiquitanosfolk. Altsaa et av landets treogtjue urfolk. Men mer om dette en annen gang. Og min kompanjong Aasta har jeg ogsaa glemt, beklageligvis. Det ble mye aa huske paa. Hun bor ca tjue minutter unna med buss. Landsbyen har 40 innbyggere, og faar hjemmet mitt til aa fremstaa som en verdensmetropol. Men hun trives godt, og vi har sett en del til hverandre den siste tiden tiltross for uregelmessige busstider og fravaer av telekommunikasjon og andre kommunikasjonsmidler. I gaar var vi engelsklaerere paa skolen i tre samfulle klokketimer. Litt av en oekt. Men elevene var laerevillige. Saerlig naar det gjaldt kjaerlighet, paa den engelske maaten. Vi skal ha noen timer hver uke fremover, saavidt jeg har forstaatt.

Siste avsnitt, faar bli en liten anekdote. Jeg har nemlig vært på min første måneskinnstur. Er det en ting som er ettertrykkelig gjort klart i vårt reglement hos LAG, er det at måneskinnsturer på landsbygda er en uting. Det betyr nemlig i klartekst at man er kjærester. I utgangspunktet var jeg bare i butikken sammen med mine søster og hennes lille sønn Carlitos. Men på vei hjem tok vi en omvei, plutselig var det mørkt og stjernene tittet frem. Og der gnaget min samvittighet meg. Hva i all verden skal jeg gjøre? Dette er jo i mot reglementet! Men jeg var i det rebelske hjørne og gjorde det allikevel. Jeg fulgte hjertet, ikke fornuften. (egentlig fulgte jeg fornuften også, for det viste seg at det var en snarvei) Og jammen meg ble vi ikke kjærester allikevel. Kanskje like greit, for Carlitos er så lys i håret at jeg nok umiddelbart ville bli anklaget for å være hans far, uavhengig av det faktum at jeg bare har vært her i noen uker. Han kalte meg forresten Papa her forleden. Oops. Jaja, han er jo bare så vidt i gang med å snakke. Da sier de jo hva det skulle være, disse babyene.
Flotters. Dette var noen ymse tanker fra Bolivia for denne gang. Hvis dere kunne tenke der aa foelge med videre, kan dere abonnere til hoeyre paa denne siden. Saa faar dere en mail naar det kommer et nytt innlegg.
Rodgroenn regjering i fire nye aar. Takk takk.