ET INNLEGG AV TYPEN COMEBACK

Buenas tardes!
Nå var det jaggu meg gått en måned siden siste innlegg, ergo et perfekt tidspunkt for å vekke til live en gammel venn.
Man skulle vel gjerne tro at jeg hadde mye på hjertet etter all denne tid, og det kan forsåvidt stemme, men jeg har en lei tendens til å glemme fort og blande sammen fortid og nåtid. Men et lite sammendrag skal jeg nok klare å distribuere ut til de tusener på tusener av pc'er som følger bloggen min med argusøyne.

I skrivende stund sitter jeg på gringo-hangout nummer én i Santa Cruz, cafeen 24. Her venter jeg på bussen som skal ta meg hjem til AC i kveldingen en gang. Mer busskjøring. Passer meg perfekt etter at jeg de siste to døgn har rullet avgårde på ymse landeveier fra Cusco i Peru til Santa Cruz. Samfulle 30 timer har det tatt. Vi har nemlig nettopp gjennomlevd våre tre sårt tildelte feriedager (vi måtte ut av landet for å fornye visum). Jeg kunne gjort det enkelt og dratt til Argentina, Brasil eller Chile men Macchu Picchu kallet som en gammel drøm i det fjerne, og jeg bestemte meg for at bussbonanza fikk være bussbonanza. (I ettertid har det vist seg å være en klok plan. De som dro til Argentina sitter fortsatt fast i en liten stusselig grenseby, min nabo Åsta inkludert. De slipper ikke inn i landet igjen, fordi man bare får tildelt 90 dagers visum i hvert land pr år. Vi perureisende må ha en spesiell karma, for på grensen gikk det helt smertefritt for vår del)

Sammen med Kaja, Kristian, Ingjerd og Eirin (de fire som bor i høylandet), forlot vi Cochabamba forrige tirsdag. Her hadde hele brigaden vært samlet for et lite politisk program, i et flott lite herberge/konferanselokale administrert av en pedantisk og paranoid gammel mann med skyggelue.
Dagene ble fylt med spennende foredrag om medienes rolle i politikken, valgkampprat, regionalt samarbeid i sør-amerika og fortellingen om vannkrigen i Cochabamba på starten av 00-tallet. Dette var ikke en vannkrig i ordets rette forstand, noe som forsåvidt hadde vært litt festlig og kanskje like effektivt, men store opptøyer organisert fra grasrota mot den lokale byadministrasjonen som hadde solgt unna rettighetene til alt vann (inkludert det som faller fra himmelen) de neste førti år, til et trans-nasjonalt konsortium ved navn Aguas del Tunari. I løpet av noen måneder av vinteren i år 2000, samlet opptøyene en voldsom kraft og de fikk nok tyngde bak sine krav til at avtalen ble annullert. Vann er en menneskerettighet som alle har rett på, og som ikke kan behandles som en vare på lik linje med f. eks elektrisitet og gass var parolen.
Mange mener at disse demonstrasjonene representerte selve starten på den voldsomme mobilisering man har sett på den Bolivianske grasrota det siste tiåret, som kuliminerte med at Evo ble valgt til president i 2005. For mer om vannkrigen, google i vei. Det er ganske så spennende.

På onsdag rullet jeg altså inn i det sagnomsuste Bolivianske høyland for første gang, men opplevelsen ble delvis blendet av tåken som lå som et teppe over millionbyen La Paz. På 4000 meter ligger Bolivias hovedstad (deler denne tittel med Sucre) og flotter seg i en dal, omringet av åser og høye fjell på alle sider. På disse åskammene har det de siste tiår vokst frem en helt ny by, nemlig El Alto. Migranter fra landsbygda som har ønsket å søke lykken i La Paz, har som oftest endt opp her. Å kalle det en by er nok allikevel en overdrivelse, selv om innbyggertallet har passert millionen. Det er vel mer en tilfeldig sammenslutning av tusenvis av hus, som har blitt reist etterhvert som etterspørselen har økt. Derfor finnes det intet sentrum, ingen butikker, lite av det man forventer å finne i en moderne by. Men mange sosiale organisasjoner har sitt tilholdssted her hvor støtten til president Evo er større en noe annet sted i landet. Mine to medbrigadister Ingjerd og Eirin bor i El Altos, og jobber i organisasjonen CEADL. De driver med info- og opplysningsarbeid rettet mot byens ungdom, og det virker som de har det veldig spennende. En liten kuriositet er at Ingjerd bor sammen med en lama, dette lille dyret som Inkaene en gang domestikerte (?) ut fra en liten fjellkamel. Eksotisk skal det være. Forresten har min gode venn Lars (som jeg bodde med i sør-afrika, også nettopp flyttet til El Alto). Utrolig nok har jeg ennå ikke hatt tid til å møte han, men de siste ukene i Bolivia skal stå i gjenforeningens tegn. Forhåpentligvis)

Vi brigadistene skal alle altså samles i La Paz i starten av desember, og jeg lover da å fortelle mer om disse to snodige byene som jeg umiddelbart ble veldig fascinert av.

Tilbake til fortellingen: tolv timer etter ankomst La Paz, satt vi våre føtter på Peruansk grunn, nærmere bestemt i byen Cusco, inkaenes gamle hovedstad. En flott liten kolonial by ved første øyekast, svært slitsom etter et par dager. Kan nok gi Venezia kamp i konkurransen om å være turisthovedstad nummer én her i verden. Dette er nemlig inngangsporten til underverket Macchu Picchu. Den tiden er dessverre over da man i ro og fred kunne vandre rundt på Unescovernet område, uten å ufrivillig havne midt i "Lions Club of Nebraska"'s turistog og overhøre diskusjoner om hvorvidt inkaene kunne snakke med lamaene eller ikke.
Men storslagent var det for all del. Allerede klokken fire sto vi opp for å få med oss turen til toppen av Waynu (?) Picchu, et fjell som gir fantastisk utsikt over den gamle inkabyen.
Jeg og Kristian klatret den steinbratte fjellsiden, og klamme og slitne nådde vi toppen bare for å bli møtt av et altoverskyggende tåkehav og en liten hund som hadde nådd toppen før oss. Vi mistet motet.
Der oppe ble vi sittende et par timer, med andre turgåere fra fjernt og nær (selvfølgelig en bergenser blant dem) og vente på at væregudene/inkagudene skulle skifte humør og gi oss vestlige opplevelsesturister noe å skryte av i albumet.
Først da vi var halvveis nede igjen lettet tåken, men da var det ikke snakk om å snu og vi fikk heller leve i troen om at gudene hadde sett oss. Det var da noe.
Vi leide en guide, og fikk en grundig innføring i Inkaenes liv og lage.

Macchu Picchu lå i flere hundre år (spanjolene fant aldri byen) tildekket av slyngplanter, mose og andre grønne vekster og ble først "funnet" av amerikaneren Hiram Bingham i 1911. Da hadde riktignok flere lokale urfolksgrupper visst om området i lang tid, men de hadde hverken ønske om eller ressursene til å gjøre MP verdenskjent. Den muligheten lot ikke Hiram gå fra seg, og hans team gjorde unektelig en god jobb med restaureringen.
Det syntes tydeligvis professoren selv også, så han tok likegreit med seg alt av gull og glitter som ble funnet på området tilbake til sitt mørkeloft på Yale University.
Macchu Picchu var fantastisk, og like ufattelig som jeg hadde trodd før jeg kom dit.
Hele gjengen var fornøyd med at vi hadde lagt ut på dette eventyret, selv om ferien i all hovedsak ble en eneste lang busstur.

Den siste tiden i Aguascalientes har vært veldig fin, mye takket være at vi har gjort mer arbeid den siste måneden enn i de to første til sammen. Sammen med fatter'n og Åsta's mor har vi dratt rundt til de fleste små landsbyer i nærområdet, og holdt vårt lille foredrag om HIV. Både hvordan viruset smitter, hvilke symptomer det har og hvordan man best mulig kan forebygge spredning. Vårt (meg og Åsta's) bidrag har hovedsaklig bestått av å snakke om våre norske erfaringer, og viktigheten av å informere om både dette temaet og andre kjønnsykdommer i tidlig skolealder.
Det var skremmende, men ikke overraskende, og bli minnet på hvor lite kunnskap om sykdommen som fantes der ute. HIV er fortsatt en "ny" sykdom i Bolivia, og akkurat som i Norge på 80-tallet, er det knyttet mye tabu og uvitenhet om mot viruset.

Dette arbeidet er utvilsomt svært viktig, allerede har de første smittetilfellene blitt registrert i Robore (byen som er en halvtime unna AC). Det store problemet er at HIV-test bare kan taes i Santa Cruz, og det er naturligvis mange som ikke har råd til å dra inn til byen bare av den grunn. Ettersom HIV er en symptomfri sykdom (symptomene kommer først når man eventuelt får AIDS)kan man leve med HIV i lang tid uten å vite det. Det er en "skjult" sykdom.
De bakenforliggende årsakene til spredningen av viruset er ofte knyttet opp mot andre problemer som de Chiquitanske lokalsamfunnene må hanskes med. Kvinners undertrykte rolle i hjemmet, overdrevent alkoholforbruk blant menn og vold mot kvinner er bare noen av utfordringene som både direkte og indirekte kan påvirke spredningen av HIV/AIDS.

Vi har i liten grad snakket om situasjonen i Afrika, fordi det fort kunne fremstått som skremselspropaganda men også fordi få folk har hørt om kontinentet. Hjemme i Norge vet vi jo alt om hvor dramatiske konsekvenser sykdommen har fått i mange afrikanske land.
Det er både svært spennende og litt alarmerende og være en del av dette arbeidet. Jeg er redd for hvordan det vil utvikle seg hvis ikke bevisstheten blant folk flest øker. Vi har lagt stor vekt på viktigheten av bruk av kondomer, og fortalt at alle unge i Norge bruker denne type prevensjon (for eksempelets skyld). Men veien er nok lang å gå før dette blir både sosialt akseptert og vanlig blant unge folk på bygda.

Riktignok skal det sies at på disse helsemessene vi har vært med på å arrangere (jeg har holdt et foredrag for en skoleklasse alene sammen med våre tyske kompanine. Det var en milepæl for undertegnede) har bygdas ungdom vist seg fra sin beste side. Kunnskapsnivået har vært svært høyt, og de har deltatt med dikt, teater og musikk som de selv har laget. Forhåpentligvis vil den neste generasjonen ta problemet på alvor, og gjøre alt de kan for å forhindre videre spredning.

I kveld drar jeg altså tilbake til AC for siste gang. Vi skal ha et par foredrag denne uken, før jeg drar tilbake til Santa Cruz neste uke. Det skal bli rart å si adjø til familien, jeg har nok blitt mer knytet til dem enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Det har vært særlig fint å ha en bestefar for første gang, selv om han er av den surrete typen.
Forhåpentligvis skal vi få arrangert en liten fest før vi drar, og diske opp med det norskeste vi klarer å finne på supermarkedet. Som antageligvis blir kjøtt og spaghetti.
Serverte norsk grøt fra pose og morrpølse fra Hardager for noen uker siden. Var en medium suksess.

Vi skriver altså 23 november i dag, det betyr at vi bare er knappe to uker unna valget. Da skal jeg etter all sannsynlighet befinne meg her i byen, og bli med feministorganisasjonen Colectivo Rebeldia i deres valgkamp. Det er en gjeng på en 8-10 knalltøffe damer som har stått på barrikadene for kvinners rettigheter siden 80-tallet. Det er de som har administrert vårt prosjekt fra Santa Cruz, og vi har jobbet med dem flere ganger i forbindelse med helsemessene som har blitt arrangert ute hos oss på landsbygda. Spesielt inspirerende har det vært å samarbeide med selve primus motor (hvertfall det inntrykket vi får) i organisasjonen, Lupe Perez. Hun er en middelaldrende (politisk korrekt?) dame fra Cuba, som har bodd i Bolivia siden hun fant kjærligheten her for et uvisst antall år siden. Makan til kompromissløs og faglig sterk dame har denne gutten sjelden møtt. Hun kan være ganske så krevende for sine omgivelser, men det er nok fordi hun tør å sette krav til folk. Det skal bli spennende å være eneste hann blant disse hunner, de første ti dagene i desember.

Santa Cruz kommer nok til å stå i fokus både før og etter valget. Men ikke nødvendigvis av positive årsaker. Det her i denne byen hvor opposisjonen til president Evo Morales står sterkest, og de vegrer seg ikke for å ta de fleste midler i bruk for å forhindre at MAS skal få fem nye år i regjeringslokalene i La Paz. Her husker man med gru tilbake til september i fjor, hvor aktører fra ytterste høyre fløy gikk til fysisk angrep på tilhengere av regjeringspartiet, og ramponerte og satte fyr på mange kontorer til sosiale organisasjoner og urfolksgrupper. I nabostaten Pando ble 15 personer drept, og 37 skadet i en massakre som er blitt linket opp mot diverse høystående personer på den politiske høyresida, inkludert lederen for det største opposisjonspartiet under ledelse av den ikke helt stuerene militærtoppen, Manfred Reyes. Det eneste positive jeg kan finne på å si om han, er at partiet har en svært fengende valgkampssang.

Seneste i forrige uke ble fem MAS-tilhengere skadet, da de ble angrepet av studenter fra høyresiden ved det statlige universitetet i La Paz. President Morales var kommet for å holde en av sine mange pre-valg taler, og dette ble ikke godt tatt imot av høyresidas tilhengere. Dessverre kan dette ha vist seg å bare være en forsmak på det som kommer til å skje de nærmeste ukene.
Jeg lover å holde meg unna det eventuelle bråket som kommer til å oppstå, og skal heldigvis geleides trykt rundt i gatene i Lupe's favn. Ingen tør uansett å bråke med henne.

For mer om valgkampen kan dere lese et innlegg av min koordinator Reidun, på LAG's hjemmesider: http://www.latin-amerikagruppene.no/Artikler/11226.html

Da har jeg hvertfall oppdatert dere på et par felter. Når jeg kommer til Santa Cruz neste uke, skal jeg forsøke å oppdatere litt hyppigere. Kanskje jeg tilogmed holder en valgvake?
Hipp hipp hurra!
Her er jula i gang på hvert et gatehjørne, og jeg gleder meg merker jeg!

PS. Erika Paola, min medbrigadist som har jobbet i Colectivo Rebeldia her i Santa Cruz, dro hjem til Norge i forrige uke. Hun hadde fått 7(!) magesår, og det var ikke medesinsk forsvarlig å bli værende i Bolivia. Det var trist å si adjø til henne i Cochabamba, men hun blir med oss videre. Vi avslutter med å takke svenskene for Skype.