DA VI MØTTE SELVESTE PRESIDENTEN

I mine første innlegg glemte jeg helt bort å fortelle om da vi møtte selveste presidenten, i et forsamlingshus i Santa Cruz. Historien begynner allerede da vi landet, døgnville etter den lange reisen, og ble tatt imot på flyplassen av Jose og Reidun. De meddelte at vi tre timer senere skulle på et møte arrangert av oljeindustriens fagforening hvor Evo Morales skulle tale, og vi visste ikke helt hva vi skulle tro. Det skulle bli litt av et første møte med Bolivia. Etter litt mat og slumring i hengekøyen tok vi taxi et stykke bort i veien og så en stor folkemengde med oljearbeidere kledd i denim fra topp til tå med arbeidshjelmen på, som sto og vaiet med fagforeningens eget flagg og whipalaen (Boliviansk urfolksflagg). Musikken sto på full guffe og stemningen sto i stil. Litt fortumlet fant vi våre plasser bak i salen, hele gjengen ikledd Industri og Energis tøffe og moteriktige (den norske ekvivalenten) t-skjorter. Selv hadde jeg mot alle odds tatt på denimantrekket selv denne ettermiddagen, og gled derfor mer inn i mengden enn de andre. Likte jeg hvert fall å tro. De neste timene gikk med til å nynne med på kampsanger og bli lurt hvert fall ti ganger til å tro at han var ankommet. Da man endelig kunne se at damene stilte seg opp med hver sin blomsterkrans, skjønte vi at sjefen sjøl var på plass. Møtt av et voldsomt jubelbrus og musikken skrudd så høyt at hvert fall to høyttalere sprengte, småløp han smilende opp på podiet hverdagslig antrukket i skjorte og jeans. Tett fulgt av den høyreiste visepresidenten, sølvreven Alvaro Garcia Linera. Eller bare Alvaro som vi liker å kalle han. Alvaro er hvit. Og selv om det i utgangspunktet ikke skal ha noe å si, så er det unektelig et paradoks at han ble tildelt denne stillingen i den første regjeringen med en president som er urinnvåner. Men det sier vel kanskje en del om hvor progressiv regjeringen og dens president faktisk er. Bolivia er i dag i ferd med å bli et land for alle, ikke bare for eliten og borgerskapet. Nå skal jeg ikke overdrive symbolverdien her, men Alvaro er nok en svært egnet mann for jobben med sin erfaring fra organisasjonsarbeid og politikken. Når dette er sagt må det nevnes at Alvaro ikke akkurat gled inn i mengden der oppe på podiet i sin svarte dress og finkjemmete hår, omkranset av Evo’s glorie og pampene fra fagforeningen. Sistnevnte herrer skulle tale først, og selv om undertegnede ikke kunne forstå alt var det ganske greit å få med seg essensen. Her angrep man neoliberalisme, imperialisme og kolonialisme og hyllet omfordeling av ressurser, like rettigheter til alle og selvfølgelig Evo. Om man ikke visste bedre, skulle man tro at han var Gud selv etter å ha deltatt på dette møtet.

Etter fem taler med tilnærmet samme innhold hadde man allerede hørt det samme mange ganger før, og det var forfriskende da Alvaro entret podiet. Innholdet var for så vidt ganske likt, men innpakningen var hakket mer spisset og fokusert og han fikk også publikum med seg tiltross for at den noe enerverende speakeren på stedet avbrøt alles taler med å oppfordre til taktfast hyllest av Evo. Så da sjefen sjøl tilsutt entret podiet, var det på høy tid. Han talte i en time, hyppig avbrutt av taktfast klapping og veiving med flagg. Rockekonsert.

Etter fire timer dro vi derfra med en sterk giv til å lære mer og i hvert fall prøve å forstå mer om hva som egentlig foregår i Bolivia. Og i mitt stille sinn tenkte jeg at egentlig så er det kanskje Alvaro som er min favoritt. Men det turte jeg ikke å si høyt.