HVIL I FRED, UNGE CHE

Vårt andre politiske program, hvor hele brigaden igjen skulle samles, ble avholdt i Vallegrande, byen der våre medbrigadister Hanna og Håvard bor denne høsten. De har vært med i arrangementskomiteen til det femte ”Encuentro Social Alternativo”, som er et sosialt stormøte for aktivister fra hele Latin-Amerika, og som var hovedårsaken til at vi dro til Vallegrande denne uken. Byen ligger oppe i fjellheimen, ca seks timer på kronglete veier fra Santa Cruz, hvor man kjører forbi storslagne fjellformasjoner, alpeinspirerte hus som gir deg følelsen av plutselig å være i Østerrike, og en litt malplassert fasanfarm. Herlig. Fremme i Vallegrande ble vi møtt av en bitende kulde, ca tredve grader kaldere enn det jeg har vært vant til disse første ukene i Bolivia. Det var en utfordring. Glad var jeg for at jeg i siste liten hadde husket å pakke superundertøyet mitt i all hast hjemme i Norge.

Det var fint å se de andre brigadistene igjen, og vi hadde naturlig nok mye på hjertet. Både glede og smerte. Noen har virkelig funnet seg til rette og fått mange spennende oppgaver i sine organisasjoner, mens andre har fått et ublidt møte med Boliviansk tid og lovnader som ikke blir holdt. Men det var godt å høre at vi ikke var de eneste som hadde gjort lite nevenyttig i første arbeidsperiode. I andres elendighet finner man trøst, sa en vis mann en gang. Med det sier jeg ikke at jeg har hatt det elendig altså. Snarere tvert imot. Jevnt over var riktignok alle ved godt mot, og stemningen var fin selv om vi ikke umiddelbart fant tilbake den gruppedynamikken som vi hadde i Norge og under første politiske program. Det var heller kanskje ikke så rart med tanke på at alle hadde startet et nytt liv på egenhånd, og dermed blitt vant til å stå på egne ben.

Våre koordinatorer, Jose og Reidun, hadde leid et hus midt i Vallegrande by til oss. Med kjøkken, to bad og fire soverom. Så var vi også atten stykker som skulle sove der. Oss, koordinatorer, de to brasilianerne, deres koordinator og to andre som hadde spurt pent. Byen er ikke stor, ca 10.000 innbyggere, man kan gå gjennom byen på 10 min. Som bortimot alle andre byer i LA, er sentrum sentrert rundt plazaen og kirken, for øvrig et svært viktig samlingspunkt i denne byen hvor de fleste innbyggerne er religiøse. Dette er en av årsakene til at opposisjonen mot Evo og den sittende regjering er sterk i denne regionen. Mange mener de i altfor stor grad har distansert seg fra katolisismen og at den nye grunnloven går på akkord med det skrevne ord. Derfor var det for så vidt et paradoks at man skulle arrangere et sosialt stormøte her, med 3000 mennesker som unisont går rundt i gatene og synger hyllestviser til Evo og Che.

Det vil si; 3000 mennesker var det antallet som arrangørene hadde forespeilet kunne komme. To dager før ESA startet var tallene oppjustert til 5000, etter at en ukjent informant hadde ringt kontoret fra Santa Cruz. Svært lite av det praktiske var på dette tidspunkt, ordnet. Vi virret rundt i gatene og så for oss det komplette kaos som skulle komme. Argentinske drukkenbolter som sovner på fortauet, chilenske sirkusartister som gjør bondens åker om til en utendørsscene. Denne byen var ikke forberedt, det virket knapt som om innbyggerne hadde fått beskjed om hva som skulle komme. Det var unektelig stille før stormen, en storm få visste om. De eneste som latet til å ha nogenlunde kontroll var Hanna og Håvard, de løp rundt som noen helter for å forsikre om at nok bord var bestilt, at programmet var i trykken, at man hadde husket å booke møtesalene (!). Vi andre utropte Hanna til den uoffisielle sjefen for ESA, men det turte vi ikke si til resten av komiteen. Et stort problem var at hele arrangementet egentlig ble arrangert fra Santa Cruz, og der var de svært lite meddelsomme ovenfor komiteen i Vallegrande. Det er ikke rart stemningen var svett på det sjarmerende lille kontoret/Che-museet.

Vi andre fikk også bidratt litt med det vi nordmenn kan best; bæring av stoler. Vi møblerte et møtelokale med stoler og bord og rev en lettvegg på tjue minutter. Vi ga kudos til oss selv for den innsatsen. Jeg, Kristian, Cleuocivania og Håvard fikk også prøvd oss som vaskehjelper, med kaldt vann, Omo Color og en nal som arbeidsutstyr. Rent ble det ikke, men godt luktet det. Oppildnet av gleden fysisk arbeid ga oss begynte jeg og Kristian og synge høylytt på Hanson’s ti år gamle superhit Mmmbop og begynte å lefle med tanken på å fremføre den på ”Kulturaften” dagen derpå. Det ble med ideen, heldigvis.

Men før ESA startet, skulle vi delta på et annet arrangement. Foreningen for vennskap mellom Cuba og Bolivia skulle ha årsmøte i nabohuset til kirka, og vi troppet mannssterke opp for å vise vår sympati med de ”5 heltene”, cubanere som sitter fengslet i Miami anklaget for spionvirksomhet i USA. Mange av oss har riktignok et delt syn på Cuba og kastet oss derfor ikke ut i uforbeholden hyllest av et regime som tiltross for imponerende achievements(fant ikke norske ordet) innenfor blant annet helse og utdanningssektoren, fortsetter å undertrykke den politiske opposisjonen og det Cubanske folks mulighet til å fritt ytre sine meninger. Men den ikoniske posisjonen som den Cubanske revolusjonen og Fidel Castro har i mange Latin-Amerikanske land, Bolivia inkludert, vil nok uansett fortsette å blende manges evne til å ta på seg de kritiske brillene. Uansett var det interessant å være tilstede på arrangementet, og vi fikk nok et innblikk i Bolivianeres/Cubaneres behov for å hylle alle og enhver når de står på en talestol. Fire timer med møte blir fort redusert til en eneste stor hyllingsmarsj. Kan bli både slitsomt og lite konstruktivt i lengden for utenforstående. Et av høydepunktene denne dagen må nok sies å være da jeg og Kaja satt ute for å trekke litt luft, og plutselig så en eksakt kopi av den Cubanske frigjøringshelten Camilo Cienfuegos komme ut av døra i hurtig gange med en rakett under armen. En ekte revolusjonær gjør da vitterlig mer enn å preike. Kostelig.

Tirsdag skulle ESA begynne, da hadde vi allerede vært i Vallegrande i fire dager og blitt godt kjent med stedet. Tidlig tirsdag morgen ble vi stasjonert ut på plazaen, hvor vi fikk være med på å registrere deltakerne, som strømmet til fra fjern og nær. Tidlig begynte det å tegne seg et mønster; Argentinerne hadde gjort storinnrykk! De kan nemlig spottes på mil avstand. Alle har en kopp med maté i hånda (Argentinsk drikk laget av en spesiell urte, drukket med sugerør i stål), og en fjong hårsveis. Majoriteten har valgt å hylle en svunnen tid, ved å satse på en skikkelig hockey cut (kort på siden, lang i nakken). Dette gjelder både menn og kvinner. En og annen Chilener og Paraguayaner hadde også tatt turen, men de ble litt overskygget av moteløvene fra pampasen.

Åpningsmøte skulle holdes på Vallegrandes innendørs fotballstadion, ca 1 km unna sentrum. Da vi ankom hadde argentinerne allerede fylt hver en vegg med bannere og flagg, og stilt seg opp på tribunen i bar overkropp og med tromma under armen. Nok en gang var det tid for et panel som skulle gi den rette hyllest til hverandre og gud og hvermann, bare avbrutt av taktfast synging/skråling fra de gærne Argentinerne som gjorde sitt for å gi oss følelsen av å være på fotballkamp. Mens vi satt der på tribunen og drakk cicha (Boliviansk ekvivalent til hjemmebrent, ikke så sterkt riktignok) og tygde koka, mens vår nye venn fra Argentina, piraten Luis med alpelue og Palestinaskjerf, fortalte om sitt liv som aktivist i hjemlandet.

Det ble avholdt møter rundt omkring i byen hele uka, og vi løp litt hvileløst rundt for å få med oss mest mulig. Folk snakket fort og med mye patos, så det var begrenset hvor mye jeg fikk med meg. Men det var uansett spennende å være tilstede og plukke med seg det lille man forstod. Utvalgte tematiske høydepunkt var endringsprosessene i LA, sosialisme i det 21 århundre, matvaresikkerhet, miljø og revitalisering av feminismen, med mer. På kvelden ble det arrangert en ”noche cultural”, hvor alle som ville kunne danse seg gjennom natten på fotballstadion. Vi sa ja takk, og glad var vi for det. Selv om man blir ganske så sliten og svett av å danse runddans i to timer uten pause. Vi spottet også plutselig min og Åstas vertsforeldre midt i en herlig swing, og vi benyttet sjansen til å plukke opp noen steg.

Den siste dagen var det tid for utflukt til stedet der Che Guevara ble drept, på akkurat denne dagen for 42 år siden. Ca tre timer med buss fra Vallegrande ligger den lille plassen La Higuera, det var hit han ble fraktet etter å ha blitt fanget i skogen av CIA-agenter og senerer skutt i en vask. Dette rommet er i dag gjort om til et museum, hvor man kan lære alt om Che’s dager i Bolivia og hans siste tid på rømmen. Dette året sto ESA unektelg i Che’s navn. Alle plakatene var preget med hans ansikt og bannere, flagg og musikanter over hele byen hyllet frigjøringshelten. Han er nok et av de viktigste ikonene for sosiale organisasjoner og aktivister over hele Latin-Amerika, men jeg oppfatter at man i liten grad snakker om hva Che faktisk gjorde i sin levetid. Som ikke bare er en solskinnshistorie. Jeg må innrømme at jeg har litt problemer med å hylle han ukritisk, men samtidig kan jeg forstå argumentet med at det må være mulig å skille mellom ikonet og mannen. Uansett var den en stor opplevelse å besøke en så historisk plass, og vi ble der i fem timer. Dessverre var det først da vår sjåfør sa at vi måtte dra, at argentinerne kom i sine busser og omgjorde La Higuera til et eneste stort festivalområde. De visste virkelig å lage liv.

Da jeg, Åsta og Alex kom tilbake til Vallegrande vi fikk nyss om at Evo var på vei, for å holde ESA’s avslutningstale. Vi tok på oss løpeskoene og jogget bort til flystripa, akkurat tidsnok til å se hans røde helikopter gå inn for landing. Ettersom de fleste av deltakerne på ESA fortsatt var i La Higuera fikk vi nesten Evo for oss selv. Jeg fikk til og med gitt han en klem, riktignok verdens mest keitete. Og et solid håndtrykk. Han fant sin plass på podiet sammen med arrangørene og tralten som fulgte var i kjent stil. Men i sin tale snakket Evo om miljøkampen, noe som ikke har vært vanlig kost fra den kanten tidligere. Dette var et positivt signal. Nå har jo han riktignok nylig blitt utnevnt til ambassadør for moder jord i FN, og slikt forplikter. Eh. Vi vinket han farvel der han fløy videre til neste hyllingsmøte, og tenkte at det var en fin avslutning på en innholdsrik uke. Nå ventet noen dager i Santa Cruz, før andre og avsluttende arbeidsperiode ute i organisasjonene. Takk for nu Vallegrande, hvil i fred unge Che.